De beste turtipsene fra tjuvfiske.com, innigranskauen.wordpress.com og andreascarlsen.com er samlet på dette kartet.
Du får enkel oversikt over våre beste turer, og kommer rett inn til bloggpostene, der du kan lese turrapport, se bildene og legge igjen kommentarer. Se kartet
Tigeråret blir et bra tørrflueår. Vi føler oss trygge. Sesongplanen begynner å forme seg.
Viktigste restoppgave for å sette hele sesongplanen er tørrflueuka. Alternativene som drøftes er Finnmark, Smøla og Sør-Trøndelag inn mot svenskegrensa. Endelig avklaring kommer sammen med avklarte ferieplaner og er i denne omgang skjøvet litt fram i tid.
Oppstart:
umiddelbart etter snøsmelting. Tradisjonstro snakker vi kano og telt på Langvann i Hurum.
Konkrete datoer:
25 – 28. juni: Kvam, Gudbradsdalen
2. til 4. juli: Bentebu, Yddin i Øystre Slidre
13. til 17. mai: Porstjernhytta, Statsskog, Kongsberg/alternativ: telt: Finnemarka
21. til 24. mai (pinshelga): teltopplegg: Finnemarka/Hurum/Nordre Vestfold
3. til 5. september: Bentebu, Yddin
10. til 12. september: Bentebu, Yddin (sesongavslutning)
Lengre løp:
Andreas: juni . fire uker i Finnemarka + i Femunden
Andre aktuelle datoer:
Helgene i perioden 15. april – 1. oktober som ikke er disponert til andre formål:
fluehelger; kano + telt
Tjuvfiskerne sliter. Det er måneder siden siste fluekast. Snøen ligger urørt på isfrosne vann.
Vinterens viktigste treff er et lysgløtt i vintermørket. Årets sesongplanmøte er avtalt. Fredag 12. februar legges sesongplanen. Stappmette og utørste tas kalendrene fram, som alltid på vinterens sesongplanmøte.
Resultatet kjenner vi i og for seg. Vanligvis blir det omtrent sånn: Vi ser nøye på kalenderen, tenker og hummer, hummer litt mer og krysser av helg etter helg, etter helg og skriver fluefiske, fluefiske, fluefiske.
Dernest er det et spørsmål om å legge på plass en uke, og noen langhelger, og få plassert Yddin-helgene akkurat på de samme helgene som i fjor, og året før, og året før og … ja, du har sikkert skjønt det.
Sesongplanmøtet kan ikke undervurderes. Et vellykket sesongplanmøte gir en vellykket sesong, og er startskuddet for å ettersjekke at alle fluekjøpene gjennom vinteren faktisk helt sikkert må kompletteres med noen flere fluer.
Tørrfluevakene er vage minner. Fluefiskefilmer og blekede minner berger oss gjennom den lange vinteren, men igjen retter vi ryggene. Beslutningen er tatt. Det er tid for å vise samfunnsansvar.
Vi gjør gjerne det i desember. Det er egentlig en solid tradisjon. Vi samler oss, tar på alvorlighetsmaska, legger de stadig mer blekede minnene om nydelige vak og perfekte tilslag på is, eller begraver dem i sørpa, og gjør oss klar for den tunge, men akk så viktige, oppgaven det er å redde tusener på tusener fra å gjøre feil valg i polhyllenes velfylte juleølbeholdning.
Vi gjør det på tjuvfiskervis. For oss er blindtester og spytting ganske urealistiske øvelser. Smak fra glass og fra flaske er viktig. Oftest foretas også temperaturforskjellighetsvariasjonstester. Det kan tross alt skille ganske mye mellom kaldt og romtemperert øl, selv om det, så vidt erindringens dunkle sannhet jo aldri lyver om, vel ikke finnes ett eneste eksempel på at rekkefølgen er endret av den grunn.
Syrlig noteres det i store bøker; farge, oppførsel i glasset, skumming, syrlighet, sødme, kraft og eleganse. Disse notatene er aldri tidligere offentliggjort. Enkelte ganger har vi riktignok vurdert å avbilde notatene for så å legge dem ut for offentligheten, og det kan ikke utelukkes at deler av protokollen kan legges ut, en gang i fremtiden.
Uhildede må vi si at vi er. Riktignok er enkelte resultater best tjent med hemmelighold. Det skal vel dog anføres at hovedgrunnen er en markant antipati, med resultatlisten.
Vi ønsker ikke å gå i detaljer om funnene. Det kan jo hende vi må etterteste, så vi unngår å offentligjøre premature lister, men følg med. Vi vurderer sterkt å offentliggjøre årets test.
Hadde vi vært sanndrømte, hadde vi hatt vondt i “stangarmen”. Enhåndstengene hadde stått spent til bristepunktet av brudd. Sånn gikk det dessverre ikke.
Tradisjon tro, som det heter, diskuterte vi aldri sesongavslutningen. I år, som alltid, var det full fres opp til Valdres. I fjor hadde vi en avslutning vi aldri glemmer. Tre feite ørreter lørdag og snø søndag.
Årets avslutning går trolig inn i glemmeboka. Lørdagen ble tatt av storm, og ei løpskåt bikkje som formelig stupte ut i elva, kjempekry. Endelig fikk den til svømminga, og hovedgeskeften var åpenbart å demonstrere svømmedyktighet, gjerne kombinert med å kaste seg ut i fult firsprang fra kanten halvannen meter over vannflata. Det er ikke akkurat gull for smygende ørretjakt, for å si det litt beskjedent.
Søndag var det full klekking, og etter sånn cirka hundre fluebytter og tre hundre kast, hver, så smalt det på et utstillingseksemplar. Vakker, vakker ørret. Tenk så stor den er til neste år. Vi ser allerede fram til å hilse på den igjen.
Størst dramatikk var knyttet til drapstrussel.
Og neste år er vi klare igjen. Tradisjoner er tradisjoner fordi vi aldri avviker dem. Sånn er det bare.
Ønskereprise 1. Fra i fjor. Feit fangst på avslutningshelga. Har ikke ferske bilder som følge av merkelig Canon-service. Beklager.
Fordi Canon aldri klarer å reparere kameraer, kjører vi ønskereprise 2, fra i fjor. I år hadde vi sol og 20 grader søndag….
Andreas fant seg ikke i å tape for ørreten i Drammensmarka. Iskaldt satte han på sin mest giftige dobbeltkrokede ørretflue og dorget av gårde i Allyen. Smakk, smakk. Dermed satt to fine markaørreter kroket og fightereventyret var i gang.
Før desperasjonen tok en av oss, hadde vi gjennomført en våt tur inn til Vrangla med såkalt åpen himmel, gjennomlevd endeløse timer med vakspeiding, timevis med forsøk på å lure opp dyptsvømmende og –spisende ørreter, telting, overnatting, flytting av ørretjakten inn til Langvann, et trallehavari du kan lese mer om på Rinos egen blogg, ny leiretablering, og enda flere timer med vakspeiding og vakventelitteratur.
Vi var egentlig helt fortapte, Det nærmeste vi var fangst var tullebett på maur, men ikke fanken om vi traff på tilslaga. Søndagen kom. Desperasjonen steg til nye høyder og Andreas tok grep.
Det skaffet god sikringskost før den spennende hjemferden med ei havarert tralle og alle to var enige om, at det hadde vært en fin tur med tilløp til høyt stressnivå med trallehavariet, men tjuvfiskere er heldigvis ikke uten evne til å søke kretive løsninger.
I opphold slang vi sekkene på ryggen. 15 minutter senere åpnet himmelen seg. Våte? Jepp. Til skinnet.
Drammensmarka byr på fabelaktig fine leirområder for dem som våger seg inn i ormens og elgens rike.
Våre venner Ally sikrer fiskeopplevelser vi ellers kan drømme om.
Rinos kanotralle gikk føyka. Det kan du lese mer om på hans egen blogg.
Den giftige flua ørreten ikke klarte å motstå.
Kortreist og fersk mat.
Bra leirplass 2 i Langvann. Litt skyggefull, men den har alt som trengs.
